Avsluttet braksommeren i hjembyen: – Var på ekte litt stressa før konserten

Stavanger-bandet Tøfl er travlere enn noen gang. Lørdag avsluttet de rekordsommeren på Utopia.

Det dundrer godt i Peder Klows gate i Stavanger. Et studentkollektiv har vunnet sin egen hjemmefestival med Stavanger-bandet Tøfl.

Klokka er slått 13, og vokalist Hans Markus Riisdal har satt i gang med den mest populære låten fra bandets første album, som de slapp i fjor høst:

– Eg seie aldri at eg e glad i deg! synger han.

Musikken har på ingen måte noe problem med å fylle underetasjen i villaen, hvor et tjuetalls personer står, sitter og ligger der det er plass.

Riisdal reiser seg fra stolen sin, hopper og synger «Alle andre får lov» av full hals.

Ingenting å utsette på dette Utopia-vorsjet, nei, skal man tro de heldige vinnerne av konkurransen.

Poetisk slutt

– Nei, sorry, jeg kan dessverre ikke ha shots nå, sier Riisdal til en av publikummerne, som har kommet opp til andreetasjen etter endt konsert, Fireball-flaske i den ene hånda og to shotglass i den andre.

Tøfl-gutta sitter i sofaen og tar seg en pustepause med pils og potetgull. Det har ikke vært mange pauser på bandet den siste tiden. Nylig var det festival i Oslo. Sist uke var det festival i Trondheim. Fredag var det festival i Mo i Rana. I dag, lørdag, er det Utopia i Bjergsted.

– Det har blitt litt av en sommer for dere, gutter?

– Ja! Vi har flere konserter enn noensinne, og skalaen og produksjonen er bedre enn noensinne, sier bassist Tobias Lidegran.

– Hvordan er det å avslutte festivalsommeren i hjembyen?

– Poetisk, rett og slett.

Stort mer rekker han ikke å si før bandet må suse videre til Utopia.

– Lavere terskel for å skuffe

På Altibox-scenen på Utopia er nesten alt klart for Tøfls pangslutt på bandets beste sommer. Trommesett, høyttalere og basskasser rigges.

– Føler du at du må prestere ekstra nå som du spiller i hjembyen, Lidegran?

– Jeg har tenkt tanken før. Jeg føler det er lavere terskel for å skuffe.

– Hva går gjennom hodet ditt før en konsert?

– Rent praktiske ting. Før pleide det å være: «Nå må jeg kose meg.» Men nå prøver jeg heller å spille på følelsene mine. Hvis jeg er sykt lei meg eller sint en dag, er det et like bra tilskudd til en konsert for min del.

Lidegran forteller om en av de beste konsertene Tøfl har hatt. Bandet hadde kranglet.

– Men så spiller du bra, sier han og smiler.

Lørdag er det ingenting i veien med humøret til Tobias. Han har riktignok ikke sovet på 36 timer.

– Jeg vet at dette blir bra, sier han.

Tøfl-gutta går backstage. Fem minutter igjen til konsert.

En atombombe

– Så gi meg flere raketter og nyttårsforsetter! skriker Riisdal.

Der var Utopia-konserten i gang. Riisdals koreografi tar ham opp og ned på scenen. Eeg dundrer løs på trommesettet i bakgrunnen.

Flammekastere spytter ild og varmer opp publikum med jevne mellomrom – for første gang på en Tøfl-konsert.

For hver sang bandet spiller ferdig, blir energien større og større. Temperaturen når kokepunktet da Riisdal hopper av scenen og ut til publikum. Her blir han båret rundt i sirkler og omsider brakt tilbake til scenen.

I ettertid beskriver Inna Marja Amundsen, en ihuga Tøfl-fan, Riisdal som «en atombombe»:

– Bomba sprenger, og energien går overalt. Men det er god energi.

Backstage

Gutta svetter som griser, men kan ikke gjøre annet enn å smile.

– Så sykt mye publikum! sier Riisdal.

I ettertid innrømmer han at han var litt bekymret over tidspunktet.

– Jeg var på ekte litt stressa. Vi spilte ganske tidlig. Men publikum var der virkelig, sier han og smiler.

Denne sommeren er Tøfls første med et ordentlig album.

– Helt ufattelig deilig. Alle kan sangene og synger med, sier gitarist Thomas Campe Pettersen.

Har troa

– Blir det mer Tøfl-musikk framover?

– Det er skummelt å tenke på framtiden, for vi brukte sykt lang tid på dette albumet. Men ja, vi jobber med ny plate, sier Tobias.

Så legger han til:

– Alle store band har en gang vært på det stadiet vi er på nå. Så hvis vi klarer å fortsette det vi driver med nå, kan vi få til mye.

– Du har troa på at dere kommer til å bli store?

Bandet ler.

– Ja. Det går ikke an ikke å ha troa.