Den evige dugnaden

70 år etter plastens innmarsj bruker stadig flere av oss tid og krefter på å rydde havet. Vil vi noensinne kunne gi oss?

Kommentar: Jeg har tidligere lagd en TV-reportasje om marin forsøpling med Ryfylke friluftsråd.

Det demrer på vestsida av Lundarøyna, en tre kvarters båttur nord fra Stavanger. Maria Terese Antonsen sitter på huk mellom strandsteinene og plukker.

– Sjekk her, her har plasten ligget lenge. Den har blitt skikkelig crispy.

Hun graver fram noen brune flak. Idet hun gnisser fingrene mot stoffet, blir det som var ett flak, plutselig til mange flere, små biter. Hun slenger stoffet oppi en gjennomsiktig pose hun fant noen minutter tidligere. Med posen full spretter hun bort til dagens fangst.

Fangsten, som ligger i to kasser Maria og de andre rydderne har funnet, er fulle av plastduppeditter i alle slags farger og fasonger. Røde rør, hvite poser, blå strips, gjennomsiktige flasker og oransje vev. Alt samlet i to svarte kasser.

Så mangfoldig er havet blitt.

Havet er sykt. Har du følt det? Har du sett bildene av hvalen som skylte opp på Sotra utenfor Bergen, full av plastposer i magen? Sjødyr har spist plast og mikroplast i årevis, og nå har det blitt bevist at også vi får i oss stoffet.

Plastproblematikken har vært kjent siden 1960-tallet. Men plasten er jo så praktisk. Den er billig og solid, og den kan formes og farges så langt fantasien strekker. Den kan være rød og blå, hard og myk. Den varer for evig og den tåler både varme og kulde. Og så er den ganske lett, uten å være skjør. Plasten er fantastisk.

Men den har en pris. En pris som ikke måles i kroner og øre.

«På verdensbasis er det anslått at mellom åtte og tolv millioner tonn plast havner i havet hvert år», skriver regjeringen.

Åtte til tolv millioner plast i året tilsvarer et lastebil-lass med plast hvert minutt. Rett i havet.

Innsatsen før mikroplasten

Ei bjørk på en meter eller to stikker opp mellom steinene.

– Jeg får ikke fjerna det tauet her, sier en frivillig rydder.

Lederen for dagens ryddeaksjon, Ulrik Håheim Johnsen, kommer bort til den mosete bjørka. Han går ned på knær og legger hånda på sagslira.

– Ja, se på det. Tauet har grodd inn i treet, sier Ulrik.

Han stirrer på bjørka. Et lett tak i tauet, en runde rundt treet. Tenkepause.

Det blir for tidkrevende å prøve å fjerne tauet.

– Jeg skulle gjerne ha fjerna det, men innimellom må man være streng med seg selv.

Det er jo nok å ta av på stranda. To små kasser og noen brukte poser er allerede fylt opp, og mer skal det bli. Da er det best ikke å kaste bort tida.

For tida er kostbar. Vi er i et kappløp mellom naturen og plasten. Fjerner vi ikke plasten raskt nok, vil havet gjøre den om til mikroplast.

Tauet som er grodd inn i bjørka, er et av mange på stranda. De blå tauene er lagd av polypropen, en type plast. Etter flere år i havet smuldrer de opp. Til slutt er de så små at fisk spiser dem.

Ingrid Sandnes og Mads Homleid Busvold plukker opp et tau hver. Inger viser hvordan tauet har begynt å smuldre opp.

Dette er ikke et nytt samtaleemne på slike turer. Plasten varer for evig, men vi bruker den ikke som om det var tilfellet. «Omtrent halvparten av all plast som produseres i dag, produseres for engangsbruk», skriver Framtiden i våre hender.

Det er kanskje ikke så rart. Plasten er jo så billig.

To typer mikroplast

Mikroplast i naturen stammer fra to kilder: plastprodukter i naturen, som brytes ned til mindre partikler, og mikroplastkuler som tilsettes produkter direkte.

En del kosmetikk- og hudpleieprodukter, blant annet skrubbekremer, tannkrem og deodoranter, kan inneholde mikroplast.

Mikroplastpartikler spises av plankton, som spises av større sjødyr. Slik hoper de seg opp i næringskjeden.

Mikroplast kan være skadelig for livet i havet i seg selv, men den kan også gjøre at sjødyr tar opp større mengder miljøgifter som allerede fins i havet.

Kilde: Framtiden i våre hender

En holdningsendring underveis

– Bryr man seg om noe, tar man vare på det. Men mange folk kjenner ikke til havet, sier Mads.

Mads, Maria og Inger jobber i Senter for oljevern og marint miljø. I dag er de med Ryfylke friluftsråd. De lager videoer hvor de dokumenterer plastproblemet og ryddeaksjonene rundt om i Norge.

Er en holdningsendring underveis? Kan vi mer om marin forsøpling? Bryr vi oss mer?

– Unger nå til dags veit helt utrolig mye. Du begynner å snakke om havet, og de svarer med «Men hva med mikroplast?». Da tenker jeg «Hæ? Hvordan kan du disse tingene?», sier Ulrik og ler.

Så mye som vi roter nå, må noen rydde opp. Og det er det noen som gjør. Ulrik har vikariert som prosjektleder mot marin forsøpling i Ryfylke friluftsråd i fire måneder. I løpet av den tida har han arrangert flere ryddeprosjekter i områder rundt omkring Rogalandskysten. Dette er den andre ryddedagen på rad.

Spørsmålet er om vi klarer å stoppe å rote.

– Folk gjør ikke noe hvis du ikke viser dem problemet. Og mange vil nok prøve å glemme at problemet er der. Men tar du dem med til en strand full av søppel, vil de fleste være enig i at det ikke er greit, sier Ulrik. – Slik skal det rett og slett ikke være.

Ulriks kjærlighet for havet startet da han var ung, da faren hans tok ham med på fridykking. Ulrik tror at havet hadde tjent på at flere folk følte en slik kjærlighet. Derfor har han blant annet vært med på prosjektet «Passion for Ocean» – en festival som beskriver seg selv som «folkets hyllest til havet».

– Når folk får se hvor magisk havet er, vil de gjøre mye for å ta vare på det, sier Ulrik og smiler.

Ferdig nå

Ettermiddagssola titter fram mellom skyene. Rydderne lemper dagens fangst oppi hyttebåten til Ryfylke friluftsråd. Pose på pose fyller opp båten.

Ulrik rygger ut med lastet. Det kommer til å bli noen turer på ham.

Nå kommer kapteinen tilbake. Denne gangen møtes han av ei rein øy.

I morgen venter en ny dag med plastposer og Coca Cola-flasker.

I morgen venter en ny dugnad for havet.