Hun må sette andres liv foran juletid med barna

Etter ti timers skift på intensivavdelingen kommer ikke Cecilie Storøy Hagen hjem før klokka åtte på morgenen. Da sitter det langt inne å finne fram pepperkakeformene.

– Framme.

Det er mørkt i parkeringshuset utenfor Stavanger universitetssjukehus.

Cecilie Storøy Hagen hopper ut av bilen sin, går ned trappetrinnene til sykehuskjelleren og låser seg inn. Hun legger fra seg veska med de to Solo Super-halvliterne hun hadde kjøpt på veien, og henter ut en hvit kittel fra skapet.

Vakta til Cecilie begynner om ti minutter. Hva den vil bringe, kunne hun aldri visst. Men hektisk blir det. Det er jo alltid hektisk før jul, og nå har dessuten omikron blitt påvist i Norge. Det er bare et spørsmål om tid før den nye virusvarianten blir en del av hverdagen til Cecilie.

Cecilie Storøy Hagen (36)

Utdannet intensivsykepleier ved Universitetet i Stavanger.

Har jobbet som intensivsykepleier på Stavanger universitetssjukehus (SUS) siden 2013.

Fra Namsos, Trøndelag.

Tillitsvalgt ved intensivavdelingen på SUS og lokallagsleder i Stavanger.

Hjemme i Ragbakken har ektemann Jan Hagen og parets to døtre, elleve år gamle Nora og fem år gamle Frida, lagt seg. Frida hadde vinket farvel fra vinduet i andre etasje da Cecilie gikk ut døra.

Det er ikke første gang femåringen sier farvel til mammaen sin før hun sovner. Fredag er det alltid filmkveld med familien. Men når slutteksten ruller, må mamma ofte dra. Da starter arbeidsdagen.

I snart ti år har Cecilie jobbet som intensivsykepleier – en jobb som er sterkt preget av manglende ressurser. Det er for få intensivsykepleiere i Norge. De som er, har ofte jobbet mellom 300 og 400 overtidstimer siden i fjor, sier intensivsykepleier på Lovisenberg, Wilhelm Møller Faldalen til NRK.

Under forrige skift hadde avdelingen Cecilie jobber i, bare vært bemannnet med ti intensivsykepleiere. Avdelingen trengte egentlig tolv.

Hvordan skiftet var? Bak rattet – på vei hjem klokka åtte på morgenen – hadde Cecilie bare to tanker i hodet: «Fy, så trøtt jeg er» og «Nå må jeg ikke sovne».

Cecilie går inn gjennom de tjukke dobbeltdørene som kobler kjelleren til resten av sykehuset. Vil også denne natta tappe henne for all energi? Vil hun få dra hjem etter første vakt? Cecilie vet ikke.

Arbeid i advent

– Vi alle klarer belastning over kort tid. Stort sett klarer vi julestria fint. Men for dem som har en totalpakke, for dem som har slitt over lengre tid, kan førjulstiden bli dråpen som velter begeret.

Det sier Gro Ellen Mathisen. Hun er professor i HR- (engelsk for Human Resources, «menneskeressurser») og organisasjonspsykologi ved Universitetet i Stavanger. Hun har forsket mye på det psykologiske ved forskjellige arbeidsmiljøer.

Mathisen tror intensivsykepleiere kan ha en slik «totalpakke» som hun omtaler. De jobber i hektiske og alvorlige miljøer. De har hundretalls overtidstimer hvert år. De jobber ti timers skift. Dag og natt, året rundt.

– Ekstravakter kan oppleves som veldig belastende, sier hun.

Nattskift peker hun på som enda en risikofaktor. Nattskift kan forstyrre søvnen, som er svært viktig for kroppen. Å gå mange nattevakter kan gi hjerte- og karsykdommer.

Bare i desember har Cecilie over 40 overtidstimer. Hun bytter mellom dagvakter og nattevakter hver uke. Når hun omsider kommer hjem, orker hun ikke å finne fram pepperkakeformene med barna.

«Vi opplever at familiene våre slutter å regne med at vi er der for å feire bursdager, julaften og 17. mai. Det koster å ofre egen helse for å hjelpe andres helse», skrev hun i en kronikk i Dagbladet nylig.

Pakkekalender fiksa hun én gang. Det var da eldstedattera var liten. Siden yngstedattera kom, har det blitt kjøpekalendere. I år ble det Kinderegg og Haribo.

Men Cecilie ønsker seg mer førjulstid. Hun vil bli med på julekonserter og julemiddager. Hun vil høre på dattera synge i kor under juleavslutninga til 6B. Og så vil hun stelle i stand julehjemmet sammen med familien.

Slikt blir det lite av. «Du er bare på jobb, du», sier ofte Frida og Nora. «Det er ikke pappa.»

Har vi folk til det her?

Tanken slo Cecilie idet hun kom inn i intensivavdelingen på Stavanger universitetssjukehus den desemberkvelden. Én pasient var kjempedårlig og skulle bli flyttet til et annet sykehus. En annen var nettopp kommet. En tredje var meldt på vei.

Cecilie skulle være vaktleder, en jobb som blant annet innebærer å se til at alle rommene på avdelingen har nok intensivsykepleiere til pasientene.

– Kan noen ta dobbeltvakt? spurte hun mens hun sprang fra rom til rom.

Etter litt fram og tilbake fant hun to som sa ja. De hadde vært på jobb siden ettermiddagen. Nå sa de ja til å begynne sin ellevte time.

Den nye pasienten var en mann i 60–70-åra. Han trengte medisiner. Fort. Intensivsykepleieren som så til ham, trengte hjelp. Men alle i avdelingen var opptatt. Cecilie hørte mannen begynne å hoste. Hun løp bort til kollegaen sin. Cecilie tok på seg hansker og stelte seg foran mannen.

– Oi!

Ut mannens munn sprutet gammelt blod. Håret, fjeset og halsen til de to intensivsykepleierne ble fylt med væsken. Forfjamset så Cecilie på kollegaen sin. Mørkebrunt, klumpete oppkast i fjes, hår og hals. Hun begynte å flire da hun innså at hun sikkert så helt lik ut.

Men Cecilie og kollegaen måtte vente med å vaske bort oppkastet. Mannen trengte hjelp.

Da de omsider ble ferdige, fikk kollegaen gå og vaske seg først. Men å dusje var det ikke tid til den kvelden.

Cecilie vet ikke om de luktet oppkast resten av natta.

Den perfekte førjulstida

Slike opplevelser er bare hverdag for Cecilie. Det går greit. Hun har lidenskap for jobben hun gjør. Og det å føle at du gjør noe viktig og meningsfullt, gjør deg i stand til å holde ut lenger, sier Gro Ellen Mathisen.

– Men det er farlig. Det gjør at du sliter deg ut i mye større grad. Det er da vi ser at noen faller sammen og blir utbrent. Og når det først skjer, er det en veldig lang vei tilbake. Noen ganger kommer du ikke tilbake, sier hun.

Da kan førjulstida være ekstra farlig. Er du det psykologene kaller en nevrotisk person – nervøs av miljøet rundt deg – og veldig samvittighetsfull, kan det bli for mye.

– Hvis du liksom skal gjøre alt perfekt, få tid til alt, bake alle julekakene, male mandlene og ikke på noen måte «jukse litt», kan det fort bli stress. Derfor er det mange som opplever ekstra stress i førjulstiden.

Mathisen legger også vekt på at jula har blitt mer kommersiell de siste åra. Det er flere julekonserter og julebord. Det er mer pynt og mer gaver. Mer førjulstid. Mer forventning. Og førjulstida begynner gjerne så tidlig som oktober i kjøpesentrene og på Facebook-sidene til de kommersielle aktørene. Forventningene er skyhøye, og de varer i flere måneder. Det er det ikke alle som håndterer like godt.

Cecilie vet at hun langt på vei ikke kan holde på sånn. «Følelsen av å være en tynnslitt strikk har vel aldri vært mer beskrivende», skriver hun i kronikken i Dagbladet.

Men om hun kunne gitt opp jobben? Aldri i livet.

Tredje søndag i advent

– Når skal vi pynte?

– Vi skal gjøre det nå.

Cecilie tar de siste pepperkakene ut av ovnen. Lukta av jul sprer seg i boligen. Pappa Jan Hagen kommer bort for å hjelpe.

Frida spretter opp fra stolen. Hun fyker fram og tilbake mellom kjøkkenet og spisebordet mens hun henter pepperkakepynt. Tre poser melis – rød, grønn og blå. Én bolle nonstop, én bolle seigmenn.

Cecilie kom hjem for to timer siden. Hun har hatt dagvakt siden morgenkvisten.

Helga går fort når du jobber fredag, lørdag og søndag. Til gjengjeld kommer ferien fort, også. Den 22. desember drar familien opp nord, til Namsos. Vanligvis jobber Cecilie nattskift på julaften. Nå får hun for første gang på flere år dra hjem til jul.

Men før jula kommer førjulstida, og førjulstida er jobb. Mandag, tirsdag, onsdag og torsdag skal Cecilie ha nattevakter. Hva nettene vil bringe, kunne Cecilie aldri visst. Stress? Glede? Sorg? Utmattelse? Oppkast? Det gjenstår å se.

Én ting er uansett sikkert: Jula kommer til slutt.